unnievang.net

Noen tanker etter filmen om Utøya…

Jeg hadde ikke tenkt å se filmen om Utøya, men jeg så den, og det er jeg glad for. 
Jeg har fulgt reaksjonen på terrorhandlingen både i nasjonale og internasjonale media. Noen outrerte amerikanske kommentarer, noen israelske og, tragisk nok, flere norske skyldte terrorhandlingen på det norske samfunnet. La gå at utenlandske kommentatorer ikke forstår fellesverdiene samfunnet bygger på, men nordmenne burde vite at det nettopp er demokratiet som gjør det mulig for dem å uttrykke de avskyelige meningene sine.
For lenge siden skrev jeg disse linjene, men de gjelder fortsatt:

Betraktninger

Det er natt, og det er stille. I husene rundt meg er vinduene mørke. De fleste sover. Bare av og til høres lyden av en bil på veien.
Vi hører ingen skudd. Vi ser ikke bomber falle. Det er ikke våre barn som skriker i redsel og smerte.
Det er ikke vi som holder sultende barn i armene og vet at heller ikke i morgen kan vi gi dem mat. Det er ikke vi som må se dem dø.
Det er ikke vi som blir tråkket på fordi vi kommer fra en annen kultur eller har en annen hudfarge. Det er ikke vi som må flykte fordi vi tror på frihet og rettferdighet.

Vi må stå sammen mot slike mennesker som terroristen på Utøya og meningsfellene hans. Vi må kjempe for likhet og respekt og støtte dem som ikke lever i et demokrati som vårt.

Den store selvmedlidenhetsdagen

Alt verker; hodet, fingre, ledd. Brystet er tett, og halsen er vond. Jeg fryser helt til jeg blir for varm. Paracet, termometer og fjernkontroll er innen rekkevidde. Ja, også mac’en og iPhone’n da.

Sofaen med katt og pledd er et godt sted å være med onsdagskryssord i Dagbla’ og Dean Koonz. Heldigvis har jeg nye lesebriller. Jeg har også sett meg gjennom en sesong med Stephen Fry og Hugh Laurie og en med "Make my Week", men jeg sovner hele tiden og går glipp av halvparten.

Når alt kommer til alt, har jeg det slettes ikke verst. Bare jeg får klaget litt…  Skjønt jeg er nok ganske syk, for jeg ser på "Judge Judy".

Småjenter ofres på abortmotstandernes alter – når loven tar liv…

Det er snart 8. mars, den internasjonale kvinnedagen. Amnesty International har i år valgt å sette søkelyset på Nicaragua og totalforbudet mot abort.

Svært mange unge jenter blir gravide etter å ha vært utsatt for voldtekt og incest. En undersøkelse fra perioden 2005-2007 viser at 198 av 1247 registrerte overgrep resulterte i graviditet. I 172 av tilfelleneD var jentene mellom 10 og 14 år.

Voldtekt og incest er underrapportert i Nicaragua, men statistikken tyder på at mange av de som blir utsatt for seksuell vold, er jenter og tenåringer. 77 prosent av alle rapporterte voldtekter i desember 2007 gjaldt jenter under 17 år.

Amnesty Internationals kampanje
Amnesty International har startet en kampanje rettet mot nicaraguanske myndigheter for å sikre jenters og kvinners rett til liv og helse – for å sikre menneskerettighetene deres. Etter sterkt press fra den katolske kirken, fjernet Nicaraguas forrige regjeringsparti, Partido Liberal Constitucionalista (PLC), og dagens regjeringsparti, Frente Sandinista de Liberación Nacional (FSLN), i fjor hjemmelen som ga nicaraguanske kvinner rett til terapeutisk abort i 115 år. I praksis betyr dette at kvinner i Nicaragua ikke lenger har krav på abort ved livstruende sykdom eller særskilte omstendigheter som voldtekt og incest. Helsepersonell og kvinner som trosser forbudet, risikerer strenge fengselsstraffer for å ha «myrdet barnet».

Forbudet gjør Nicaragua til et av tre land på den vestlige halvkule som uten unntak forbyr abort. Bare El Salvador og Chile stiller i samme kategori. De har i flere år praktisert fengselsstraff for brudd på abortloven. Det er foreløpig ikke kjent at leger og pasienter er blitt straffeforfulgte i Nicaragua, men loven har allerede synlige effekter. Antall dødsfall blant gravide har steget siden loven ble vedtatt, og abortforbudet begrenser gravide kvinners tilgang på livsviktig medisinsk behandling.

Overgrep
Jenter helt ned i sjuårsalderen utsettes for seksuelle overgrep, og mange tvinges til å gjennomføre svangerskap etter voldtekt. I en ny rapport dokumenterer Amnesty International et omfattende antall overgrep med rystende konsekvenser for ofrene. Jentene opplever fordommer og mangel på omsorg og profesjonalitet i møte med politi og rettsystem, og tvinges til å gjennomføre svangerskap som er resultat av overgrep.

Totalforbud mot abort truer liv og helse
Siden 2008 har alle former for abort vært forbudt i Nicaragua. Kvinner som tar abort og helsepersonell som utfører inngrepet, kan bli straffet med flere års fengsel. Loven pålegger enhver jente eller kvinne å fullføre svangerskapet, også når svangerskap er et resultat av en voldtekt, eller når graviditeten truer jentas liv og helse. Jenter som selv er barn, tvinges til å føde barn. Det medfører en stor risiko som i verste fall kan føre til livsvarige skader og død. I ren desperasjon benytter nicaraguanske jenter også ofte lyssky og utrygge abortmetoder som kan gi alvorlige senskader.

Etter den nye straffeloven har ikke fattige jenter og kvinner som blir gravide etter voldtekt eller incest, noe annet valg enn enten å bære frem barnet eller bruke både usikre og ulovlige

Hjemmet – et farlig sted å være
Amnestys rapport: Listen to their Voices and Act: Stop the Rape and Sexual Abuse of Girls in Nicaragua avdekker at det ofte er slektninger eller personer i maktposisjoner som gjør seg skyldig i seksuelle overgrep mot jenter i Nicaragua. Når jentene anmelder overgrepene, blir de gjerne mistrodd og mistenkeliggjort. Svært få overgrep resulterer i rettssak og dom.

Jentene blir i stor grad overlatt til seg selv og til frivillige organisasjoners innsats for å håndtere både fysiske skader og langvarige psykologiske traumer. Mange jenter dropper ut av skolen, slutter i jobben eller forsøker å begå selvmord. Forebyggende innsats mot voldtekt og overgrep er ikke-eksisterende.

Alle voldtektsofrene Amnesty snakket med, understreker også viktigheten av å ha alle muligheter åpne for å få kontroll over konsekvensene av en voldtekt, slik at de personlig kan bestemme hva som er best for dem – inkludert muligheten for å ta abort.

Alvorlig syke kvinner nektes behandling
Leger i Nicaragua forteller Amnesty International at de ikke kan gi dødssyke gravide kvinner nødvendig medisinsk behandling av redsel for å bli strafferettslig forfulgt av myndighetene.

Medisinsk personell kan nemlig straffes med fengsel, dersom de utilsiktet skader fosteret når de behandler en gravid kvinne eller jente. Dette kan skje når de behandler en gravid for malaria, HIV/Aids eller gir behandling i forbindelse med en komplisert fødsel.

Ytringsfriheten knebles

De som er i mot loven tør ikke å si fra av redsel for å bli straffet. En lege forteller Amnestys etterforskere at han jobbet mot loven før den ble vedtatt, men nå er han bekymret: “Jeg er bekymret for å bli anklaget for å støtte en kriminell handling dersom jeg snakker ut mot loven igjen . Jeg vet ikke hvor langt vi kan gå for å bekjempe denne loven, eller hva fremtiden vil bringe.”  Fordi sex fortsatt er tabubelagt i Nicaragua, tør heller ikke jentene fortelle om det de har vært igjennom. Nicaraguanske myndigheter må nå ta sitt ansvar overfor disse unge ofrene på alvor, og styrke det forebyggende og holdningsskapende arbeidet.

Motstand mot loven

Motstanden mot loven har vært stor i Nicaragua. 21 medisinske organisasjoner, som bl.a. representerer gynekologer, fødselsleger, sykepleiere, psykiatere og folkehelseeksperter, offentliggjorde en felles uttalelse der de uttrykte motstand mot loven som forbyr terapeutisk abort.
Også mange internasjonale organer er bekymret over utviklingen, blant dem FNs utviklingsprogram, UNICEF, FNs Kvinnekomité og FNs Komité mot tortur. Tidlig i oktober rettet også FNs Komité for barnets rettigheter kritikk mot nicaraguanske myndigheter. Komiteen uttrykker en sterk bekymring over omfanget av vold mot barn, inkludert seksuell vold, og det store antallet jenter som blir voldtatt og seksuelt misbrukt av familiemedlemmer. Komiteen anbefaler blant annet at straffelovens forbud mot abort oppheves, og at jenter ikke blir møtt av strafferettslige sanksjoner i forbindelse med abort.

Amnesty International krever at myndighetene i Nicaragua:

-umiddelbart avskaffer loven som forbyr alle former for abort

- sikrer kvinner tilgang til lovlig og trygg abort når liv eller helse er i fare, eller når  graviditeten er resultatet av voldtekt eller incest

- sikrer ytringsfriheten til de som kritiserer loven

- tilbyr omfattende støtte til jenter og kvinner som blir berørt av loven

Norske ordførere har en rolle å spille
Regjeringspartiet Sandinistene, med president Daniel Ortega og Sandinistpartiets leder Edwin Castro Rivera i spissen, er en del av den internasjonale arbeiderbevegelsen.

Likestillling og ikke-diskriminering er bærende prinsipper for den internasjonale arbeiderbevegelsen. Amnesty har iverksatt en verdensomfattende aksjon for å mobilisere arbeiderbevegelsen i arbeidet med å påvirke regjeringen i Nicaragua til å ta kvinners liv og helse på alvor, og sikre kvinners rett til et liv uten vold og fullverdig oppreisning etter overgrep.

Som et ledd i denne aksjonen oppfordrer Amnesty i Norge nå Arbeiderparti-politikere både lokalt og nasjonalt over hele landet om å delta i aksjonen. Flere steder møter Arbeiderparti-ordførere i dag aktivister for å motta den nye Nicaragua-rapporten og diskutere hvordan de best kan bidra .

For å nå frem med kravene, trenger kvinner i Nicaragua vår støtte. Derfor oppfordrer Amnesty International alle til å støtte kravene våre, og de som har en særlig forbindelse til Nicaragua om å gjøre sin stemme gjeldende.

Amnesty trenger deg

Alle kan delta i arbeidet til Amnesty International. Det trengs ikke spesialkunnskapeller mye tid. Alt du trenger er engasjement.

Amnesty spenner over alt fra skatere i Activist-teamet til aktivister som har værmed siden Amnesty ble startet for 50 år siden. Sammen med skoleelever, studenter, facebookere, tvitrere, bloggere og lokale Amnesty-grupper er disse menneskene en del av
et uvurderlig nettverk som sprer menneskerettigheter og engasjement i lokalt, nasjonalt og internasjonalt.

Sammen kan vi skape forandring
Sammen kan vi skape forandring, sier Camilla Andersson, leder i Amnesty International Region Sør. – Hendelsene den siste tiden; Egypt, Tunisia og Marie Amelie- saken somfikk fram de papirløses situasjon, viser hvordan vi kan nå politikerne gjennom å sette
fokus på sakene.

Amnesty International er en verdensomspennende, politisk nøytral organisasjon med stor slagkraft. – Når Amnesty engasjerer seg i en sak, blir det lagt merke til, sier Camilla som har vært aktiv i siden hun gikk på videregående.

I Norge har Amnesty valgt å konsentrere seg om saker der det nasjonale engasjementet kan gjøre en forskjell, og samtidig sørge for vedvarende oppmerksomhet rundt sakene. – Kontinuerlig press gjennom flere kanaler er avgjørende for å få til positiv endring, sier
Camilla.

Bredde i arbeidet
Det er viktig for Amnesty å ha bredde i arbeidet. Aksjonen mot dødsstraff har pågått imange år. Til nå har 95 land fjernet dødsstraff i lovgivningen, men det er stadig aksjonerfor å redde enkeltmennesker fra å miste livet.

Amnesty International jobber også med saker i Norge. Vold mot kvinner ble fokusert gjennom en landsomfattende kampanje for noen år siden. Amnesty jobbet da sammenmed flere organisasjoner for å få mest mulig fokus på problemet. Aksjonen fikk mye oppmerksomhet og bidro til at flere kommuner nå har laget handlingsplaner i arbeidet mot vold mot kvinner.

Blant sakene Amnesty Arbeider med nå, er de papirløses rettigheter. Sammen med 36andre organisasjoner er det lansert en bred kampanje for å fokusere på de papirløses livssituasjon og kreve en løsing.

Amnesty International arbeider også for å få Nobelprisvinner Liu Xiaobo og andre menneskerettighetsforkjempere løslatt fra fengsel. Aksjonen i Nicaragua for voldtattekvinner som nekter abort fikk rekordmange underskrifter takket være initiativet til enaktivist. Underskriftene er et viktig pressmiddel i det videre lobbyarbeidet for å få til en endring.

I tillegg til det løpende aksjonsarbeidet har Amnesty to årlige hovedkampanjer. I vår skal det aksjoneres for slumbeboernes rettigheter i Kenya. Amnesty skal stå side om side med verdens fattige.

Noe for enhver
Alle kan delta i aksjonene. Du kan engasjere deg i aksjon på amnesty.no, skrive brev, være SMS-aktivist, være epost-aktivist, engasjere deg gjennom Facebook og Twitter og gjennom gateaktivisme som for eksempel flashmobs, underskriftesaksjoner og konserter.

Når noen liv er mer verdt enn andre…

Hvordan priser du et menneske? Etter fødested, farge, utdannelse eller religion? Det kan virke sånn. Hvite, vestlige, velutdannede, kristne menn koster mest; de blir plassert øverst. De har selvfølgelig mest makt som rett og rimelig er.  Så kommer vi, vestlige kvinner og barn. Nederst på lista kommer afrikanerne, særlig hvis de er muslimer i tillegg.

Det er nå rundt 50 millioner flyktninger i verden. De fleste er flyktninger i eget land eller i nabolandene. Det er ikke mange som klarer å komme seg til Vest-Europa. Her i Norge har Maria Amelie gitt tusenvis av papirløse asylsøkere et ansikt. I løpet av en uke vet de fleste mer om asylinstituttet enn noen gang før.

Vi trenger symbolsaker. Enkeltmenneskers skjebner er lettere å forholde seg til enn ansiktsløse grupper. Da er det lettere å snakke om oss og de andre og å sette grupper opp mot hverandre. Det er lettere å støte ut en gruppe, enn det er å sette seg inn i hvorfor de må leve et liv i eksil.

Vi kan ikke ta i mot alle som ønsker asyl, men vi kan gå gjennom asylpolitikken på nytt og se om den kan bli bedre, bli mer human igjen. Til det trenger vi politikere som tør, og dem får vi bare ved å stemme på dem.

Asylpolitikkens sanne ansikt

Det er ikke ofte jeg får fullstendig hakeslepp av norske politikere, selv ikke av Frpere. Det fikk jeg i dag. Stortingsrepresentant Per Willy Amundsen, Frp, viste med all tydelighet at kjennelser ved norske domstoler og Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ved å feie til side avgjørelser som ikke er i tråd UNEs.  Det verste er imidlertid av han kan gjøre det med bakgrunn i Stortingets innstramming av asylinstituttet.

Stortinget har fjernet humanismen fra asylpoloitikken i kampen for få ned tallet på søkere. Individet har forsvunnet i saksbehandlingen. Politikerne som har endret loven, gjemmer seg bak byråkratene i Utlendingsdirektoratet. Å gi fra seg den politiske styringen, er ansvarsfraskrivelse.

En ny dom fra Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg slo fredag fast at Hellas sin behandling av asylsøkere er i strid med torturforbudet i menneskerettighetskonvensjonen.

Belgia er dømt for å ha sendt en asylsøker tilbake til Hellas. Det er også praksisen til norske Utlendingsnemda (UNE) å sende asylsøkere tilbake til Hellas.

 – Et enstemmig europeisk dommerkorps har kommet frem til at det greske asylinstituttet ikke er egnet til en forsvarlig behandling av asylsøknader og at asylsøkere i Hellas blir behandlet nedverdigende. Det foreligger en krenkelse av torturbestemmelsen i menneskerettighetskonvensjonen, sier lederen for advokatforeningens rettsssikkerhetsutvalg, Arild Humlen.

UNE konkluderte med at det samme greske systemet var forsvarlig. Sommeren 2010 besluttet UNE at det greske systemet sikret asylsøkere en forsvarlig behandling, og at asylsøkere dermed kunne returneres til Hellas. UNE baserer altså vedtaket sitt på de smme rapportene som menneskerettighetsdomstolen brukte som grunnlag for dommen mot Belgia. Rapportene settes til side for et nasjonalt skjønn.

Det er grunn til å sette et stort spørsmålstegn ved norsk asylpolitikk. Vi kan ikke akseptere at mennesker i nød blir behandlet som kriminelle. Det betyr at vi må stille krav til politikerne og ikke la dem løpe fra ansvaret sitt.

Å miste en mor…

Mor forsvinner mer og mer inn i sin egen verden. Hun følger sin egen klokke nå. 

Det er vondt å være vitne til den stadig tiltagende seniliteten.  Sorgen og følelsen av hjelpeløshet blir av og til overveldende. Jeg stiller meg selv de samme spørsmålene igjen og igjen. Forstår hun hva som skjer? Jeg prøver å forestille redselen for miste kontrollen over tilværelsen. Hvordan oppleves det å ikke kjenne igjen mannen hun har vært gift med i over 60 år? Eller åkrangle med mennesker som blir usynlige?

Mor husker ikke lenger hva barnebarna hennes heter og hvor gamle de er. Hun husker ikke at hun har et oldebarn som snart er ni. Hun tror  hun fremdeles jobber, og at foreldrene hennes nettopp døde enda det er flere ti-år siden.

Det er vanskelig med besøk også fordi jeg blir et uromoment som hun ikke takler. Sist jeg var på besøk, ville hun ikke sove på flere netter. Hun var redd for at far og jeg skulle snakke om henne hvis hun lot oss være alene. 

Denne langsomme døden er vanskelig. Det mennesket jeg har kjent hele livet er ikke der lenger, men jeg kan ikke ta farvel. Sorgen og tapet er der allikevel. 

Du ska itte trø i graset…

 Einar Skjæråsens vakre dikt passer ekstra godt om våren. La oss fare varlig med naturen.

Du ska itte trø i graset

Einar Skjæråsen.

Jeg liker ikke irritasjonsmomenter.

Irritasjonsmomenter er utrolig irriterende. De klør like mye som flåtten. Men det mest irriterende er det at jeg lar meg irritere. Uansatt hvor mange ganger jeg forbanner meg på at jeg ikke skal la meg irritere,blir jeg irritert på meg selv fordi jeg ikke klarer å la være.

Høyhastighetstog mellom de største byene