unnievang.net

Betraktninger

Det er natt, og det er stille. I husene rundt meg er vinduene mørke. De fleste sover. Bare av og til høres lyden av en bil på veien. Vi hører ingen skudd. Vi ser ikke bomber falle. Det er ikke våre barn som skriker i redsel og smerte. Det er ikke vi som holder sultende barn i armene og vet at heller ikke i morgen kan vi gi dem mat. Det er ikke vi som må se dem dø.

Det er ikke vi som blir tråkket på fordi vi kommer fra en annen kultur eller har en annen hudfarge. Det er ikke vi som må flykte fordi vi tror på frihet og rettferdighet. Men det er vi som bor i et land der lederne ser på seg selv som halvguder som skal ha sin lønn på jorden. Det er vi som sparer penger på å ta fra de svakeste mer av det lille de har.

Det er vi som vil ha det meste, mens naboen gjerne kan ofre noe. Det er vi som ofrer miljøet og den 3. verden for å opprettholde vår egen levestandard. Det er vi som sitter trygt bak dørene våre og stenger verden ute når den blir for vanskelig. Det er vi som må våkne. Det er vi som må hente fram igjen glemte ord som frihet, likhet, rettferdighet og solidaritet Det er vi som må beholde troen på framtida. Det er vi som må vise at vi kan! Det er vi som må være med å skape en levelig verden for alle.