unnievang.net

Om fattigdom i Norge

Fattigdom kan defineres som:

Mangelen av muligheter til å leve et liv som tilsvarer bestemte minimale krav. Disse kravene kan være svært forskjellige avhengig av tid og sted.

• Begrepet fattigdom brukes ikke kun om enkeltpersoner eller grupper av mennesker, men også stater, land og adminitrative enheter.

Vi kan også se fattigdom i flere sammenhenger. Vi har den økonomiske fattigdommen; med det menes det å lide materiell nød, altså med mangel på penger, materiele goder og resurser. Vi har også den sosiale fattigdom; det vil si å være sosialt ekskludert, men samtidig avhengig av samfunnet for å føre et liv slik samfunnet forventer. Samfunnet forventer for eksempel at vi skal delta i samfunnslivet og å etablere familie.

• Når man lever i fattigdom har en ikke mulighet for å bestemme over egen livssituasjon.

Hvordan måle fattigdom?

Når man måler fattigdom, har man en fattigdomsgrense. Er man under fattigdomsgrensa er man fattig.

Det er to mål for fattigdom:

• Absolutt fattigdom
• Relativ fattigdom

 Absolutt fattigdom

Ved absolutt fattigdom, er fattigdomsgrensa hva som trengs for å tilfredsstille basiskrav. Verdensbanken opererer med en fattigdomsgrense på 1 dollar/dag (PPP-justert=Altså justert for priser) Absolutt fattigdom innebærer manglende tilfredsstillelse av grunnleggende basisbehov som mat, klær, husly og tilgang på grunnutdanning og primær helsetjeneste. Dette er mennesker som lever et liv preget av nød og mangel på valgmuligheter

 Relativ fattigdom

Ved relativ fattigdom, er fattigdomsgrensa hva som trengs for å leve et anstendig liv sammenligna med andre mennesker i samme samfunn, for eksempel relativt til de andre innbyggerne i et land.
Relativ fattigdom er fattigdom sett i forhold til en gruppe. Det er altså ikke bare snakk om overlevelse og tilfredstillelse av grunnlegende behov, men at levestandarden blir sett i forhold til det samfunnet man lever i Fattigdomsgrensa i Norge er ca. 88.000 kroner i året (år 2005) etter OECD-normen (50% av medianinntekten). Det er denne normen som brukes i Norge. Etter EU-normen er fattigdomsgrensa i Norge 127.000 kroner i året (år 2005) (60% av medianinntekten).
Medianinntekten er inntekten til den husholdningen som befinner seg midt i fordelingen, etter at en har sortert inntekten etter størrelse. Problemet med denne fattigdomsdefinisjonen er at den ser på inntekt, og ikke på de faktiske utgiftene folk har.
Statens Institutt for Forbruksforskning – SIFO – anslår at en voksen person bør klare seg på drøyt 6.500 kroner i måneden (år 2006) for å leve på et rimelig forbruksnivå. Med et rimelig forbruksnivå menes et forbruk som kan godtas av folk flest. Boutgifter er ikke medregnet.

Dette ser bra ut, ikke sant? Så kan vi jo se hvilket politisk parti som følger opp denne saken. Eller kanskje det er slik at " hvis du ikke klarer deg, er det din egen skyld".