Archive for July, 2009

Høyhastighetstog mellom de største byene

Det er flertall på Stortinget for å utrede høyhastighetsbane her i landet. Utredningen vil gi svar på om høyhastighetsbane er samfunnsøkonomisk lønnsomt – og den skal være ferdig før neste Nasjonal Transportplan skal utarbeides i 2013.

Med høyhastighetsbane mellom Kristiansand og Oslo vil reisetiden bli en time og 45 minutter. Mellom hovedstaden og Bergen to timer og 25 minutter. Mange forretningsfolk svarer i undersøkelser at de vil gå over fra fly til tog om reisetiden reduseres tilstrekkelig. Med mer gods over fra vei til bane, kan tungtransporten på veiene reduseres betydelig. I Sverige er nettopp økt godstransport et viktig argument for høyhastighetsbane.

Usikkerheten ved høyhastighetsbane dreier seg om både finansiering og lønnsomhet. Foreløpige overslag viser at utbyggingen vil koste 120-150 milliarder kroner. Høyhastighetstog vil ikke bare bli revolusjonerende for persontransporten. Med mer gods over fra vei til bane, kan tungtransporten på veiene reduseres betydelig. I Sverige er nettopp økt godstransport et viktig argument for høyhastighetsbane.

Som et av verdens rikeste land har Norge uansett muligheter til å realisere høyhastighetsbane. Utredningen stortingsflertallet ønsker, vil gi svar på mange uavklarte spørsmål. Ikke minst hvilke strekninger det kan være regningssvarende å bygge ut.

Det er positivt at stortingsflertallet tenker nytt og utradisjonelt og viser vilje til å satse. Klimakrisen har bidratt til å rette fokus mot mer miljøvennlige transportalternativer. Mindre trafikk på veiene og i luften vil redusere utslipp av klimaskadelige gasser. Miljøgevinsten er åpenbar.

[Slashdot] [Digg] [Reddit] [del.icio.us] [Facebook] [Technorati] [Google] [StumbleUpon]

Svar til Frp på Origo om bistandspolitikken

Forskjellen mellom internasjonal solidaritet eller å være oss selv nok er også en helt sentral forskjell mellom den rødgrønne og en blå regjering. Som sosialdemokrater har vi alltid vært opptatt av at selv om vi er et lite land, må vi ta ansvar også internasjonalt. Drømmen om frihet, likhet og solidaritet stanser ikke ved landegrensene. Vi har tradisjoner forinternasjonalt engasjement. Det er en av de mest verdifulle tradisjoner vi har. Derfor står vi i spissen for å styrke dette engasjementet. Ikke minst gjelder det innen utviklingsområdet. I 2009 når vi endelig målet om å bruke 1 prosent av bruttonasjonalinntekten til bistand. Det er en viktig milepæl.
Høyresiden har et annet utgangspunkt. Både Høyre og Fremskrittspartiet kutter dramatisk i bistandsbudsjettet i sine alternative budsjetter. FrP ønsker å ”begrense statlig bistand”, og så lenge det ikke er mulig, vil de kanalisere bistanden ”til landene som arbeider aktivt for å åpnefor frihandel, oppheve prisreguleringer og er villige til å balansere sine offentlige budsjetter”(handlingsprogrammet).

Fremskrittspartiet vil svekke FN:
”Si meg, hva har FN egentlig gjort for verdensfreden? Det konsekvente FN-sporet har snarere ofte fungert som et ødeleggende organ for verdensfreden. Korrupsjon og skandaler til tross, venstresiden fortsetter å pøse på med mer ukritisk støtte” Siv Jensen til Fremskrittspartiets landsstyre (Aftenposten 01.03.07)
Fremskrittspartiet kutter 60 prosent av all norsk støtte til FN i sitt alternative statsbudsjett.Siden 1945 har FN fått æren for å ha meglet frem fredelige løsninger på hele 172 regionale konflikter. Eksempler på dette er krigen mellom Iran og Irak, Sovjets tilbaketrekking fra Afghanistan, og borgerkrigen i El Salvador. FN har hjulpet frem frie og demokratiske valg i over 45 land, blant annet i Kambodsja, Namibia, Nicaragua og Øst-Timor. Mer enn 30 millioner mennesker har fått hjelp av FNs høykommisær for flyktninger.

Fremskrittspartiets hovedargument mot bistand er at bistand ikke virker – men kun går til korrupsjon og støtte til diktaturregimer. Vi skal alltid arbeide for å gjøre bistanden bedre.
Men bildet Fremskrittspartiet forsøker å tegne, er feil. Internasjonale beregninger viser for eksempel at Afrika ville vært 25 prosent fattigere uten bistand (st.melding 13 (2008-2009). Vi
har mange eksempler på at bistand virker. Her er noen av dem:
• I den lange kampen mot apartheid i Sør-Afrika bidro Norge med nærmere to milliarder
kr i den sivile politiske kampen. Den ble kronet med hell
• Botswana var ett av verdens fattigste land da det i 1968 ble norsk samarbeidsland. I
dag mottar ikke landet lenger bistand fordi den samlede innsats har løftet landet ut av
fattigdommen.
• Tanzania hører vi ikke lenger noe om fordi det er blitt så vellykket på mange måter. I
mer enn ti år har den økonomiske veksten ligget mellom 5 og 7 prosent. Det er stor
framgang i landet og folk i Afrika snakker om Tanzania som det neste landet på
kontinentet som tar skrittet ut av den store fattigdommen.
• I Zambia brukte Norge seks millioner kroner på å hjelpe myndighetene med å
erstatte de gamle urettferdige skatteavtalene med den internasjonale
kobberindustrien. Dette har resultert i 6 milliarder flere kroner inn til statskassa hvert
år.

Det er helt riktig å stille strenge krav og kontrollere at bistanden kommer fram. Vi må unngå at norsk bistand går til dårlige prosjekter eller korrupsjon. Men Fremskrittspartiet foreslår
også i sitt alternative budsjett å kutte 600 millioner kroner av pengene som brukes til å administrere bistanden. Da blir kontrollen dårligere – ikke bedre.
FrP-kutt til bistandsformål i alternativt budsjett 2009:
Fremskrittspartiet kutter 10,9 milliarder i Utenriksdepartementets budsjett for 2009. Det aller meste tar de fra bistand. Her er mange av de viktige kuttene:
Bistanden til Afrika -2,4 milliarder (Kutt på 85 %)
Bistanden til Asia( unntatt Afghanistan) – 457 millioner (Kutt på 85 %)
Bistanden til Midtøsten -425 millioner (Kutt på 85 %)
Bistand til Latin Amerika -209 millioner (Kutt på 85 %)
Sivilt samfunn og demokratiutvikling -582 millioner (Kutt på 33 %)
Fred, Forsoning og demokrati – 391 millioner (Kutt på 20 %)
Fred og forsoning -192 millioner ( Kutt på 25 %)
Balkan -143 millioner (Kutt på 25 %)
Utvikling og nedrustning -18 millioner (Kutt på 25 %)
Miljø og bærekraftig utvikling -449 millioner (Kutt på 25 %)
Klima og skogsatsingen -368 millioner (Kutt på 25 %)
FN – 2,4 milliarder (Kutt på 60 %)
UNDP -645 millioner (Kutt på 75 %)
UNFPA -249 millioner (Kutt på 75 %)
UNRWA -75 millioner (Kutt på 50 %)
Tilleggsmidler via FN-systemet -1,2 milliarder (Kutt på 85 %)
Bidrag til andre FN-organisasjoner -126 millioner (Kutt på 75 %)
Internasjonal landbruksforskning -66 millioner (Kutt på 75 %)
Multilaterale finansinstitusjoner – 1,7 milliarder (Kutt på 83 %)
Verdensbanken -662 millioner (Kutt på 81 %)
Regionale banker og fond -648 millioner (Kutt på 85 %)

Viktige bistandsprosjekter:
I India dør hvert år over 2 millioner barn. Hundre tusen kvinner dør i forbindelse med fødsel.
I to år har Norge derfor i delstaten Rajastan samarbeidet med helsemyndighetene om et prosjekt for å få vordende mødre på
helseklinikk i stedet for at de føder hjemme.Antallet som velger trygg fødsel på klinikk har gått opp fra svært få og til godt over halvparten. 5,5 millioner fattige kvinner fikk i 2008 glede av dette programmet. I samarbeidet med India er målet å redde en halv million barn i året gjennom bedre helsetjenester og vaksinasjon. Når Fremskrittspartiet reduserer bistanden til Asia med 85% i sitt alternative budsjett, er sjansen svært stor for at dette og liknende viktige prosjekter vil miste støtte.

[Slashdot] [Digg] [Reddit] [del.icio.us] [Facebook] [Technorati] [Google] [StumbleUpon]

Svar til Frp om avskaffelse av pressestøtten

I perioden 1950 – 1965 gikk 31 aviser inn. Denne avisdøden anså myndighetene som så alvorlig at man nedsatte en komite for å vurdere mulige tiltak for å opprettholde en differensiert dagspresse. På bakgrunn av komiteens innstilling opprettet myndighetene pressestøtten i 1969.

Støtten er innrettet mot aviser i en svak posisjon på annonsemarkedet, og lokalaviser med lavt opplag. Aviser som VG, Dagbladet, Aftenposten, Dagens Næringsliv eller andre store regionaviser og sterke lokalaviser, får ingen støtte. Det gjør derimot Bergensavisen, Rogalands Avis, Tromsø og andre aviser med en større konkurrent der de kommer ut. Også aviser som Nationen, Vårt Land og Klassekampen, som har abonnenter over hele landet og derfor intet lokalt annonsemarked, får støtte. Det samme gjør mange små lokalaviser landet rundt.

Begrunnelsen for at avisene skal ha støtte, når det finnes så mange mediekanaler finner man i det som kalles avisenes samfunnsoppdrag. Det offentlige dagspresseutalget fra 1999 sier det slik [NOU 2000: 15 Pressepolitikk ved et tusenårsskifte]:

”[Avisene] skal […] dekke viktige oppgaver i samfunnet. Oppfatningene om avisenes samfunnsrolle påvirker ikke bare journalister, eiere og mediepolitikere, de er også viktige for publikum. Publikum forventer at avisen skal være “deres” avis, informere om viktige hendelser og overvåke makthavere på vegne av leserne.”

Til tross for mediemangfoldet er det bare avisene som fullt ut fyller denne rollen, gjennom nyhetsdekning, kommentarer, debatter og leserinnlegg – lokalt, regionalt og nasjonalt.

Hvorfor er det slik at noen aviser må ha støtte for å klare seg? Vil ikke leserne ha dem? Svaret ligger i annonsemarkedet. Det er to inntektskilder som finansierer avisredaksjoner:

Annonser og abonnement/løssalg.

Annonseinntektene er avgjørende for økonomien. Dersom en avis er mindre enn konkurrenten eller ikke har stor hustandsdekning noe sted, får den ikke tilstrekkelig med annonser. En avis kan derfor ha en markedsposisjon som i andre bransjer ville sikret en komfortabel økonomi, men som i annonsemarkedet ikke gir nok inntekter.

Unni Evang

[Slashdot] [Digg] [Reddit] [del.icio.us] [Facebook] [Technorati] [Google] [StumbleUpon]