Vær utålmodig, menneske…
Jeg er nå blitt den balleløse banditten Banderas. Ikke fordi jeg merker noen forskjell, og ikke vet jeg hva det betyr heller, men jeg hørte mennesket mitt fortelle det til et annet menneske. Også lo de.
Uansett – i dag fikk jeg lov å gå ut. Det var helt kjempe og ganske skummelt. Mye uvante lyder og fine ting å klatre i, men det var vanskelig å komme ned så jeg er glad mennesket mitt også var ute. Du kan se bildene på my Google Albums.
![[del.icio.us]](http://images.del.icio.us/static/img/delicious.small.gif){kind=small}
Jeg forstår ikke at mennesket mitt ikke kan la være å forstyrre meg mens jeg sover. 
Jeg mener, jeg ligger rett ved siden av skjermen på skrivebordet hennes, men allikevel… Og så skal hun til og med "kose". Hun burde jo forstå at jeg fremdeles er sliten etter at Angus Young var på besøk i går. Det tar på å løpe rundt og leke i flere timer. Menneskene våre satt bare stille og spiste, de.
Ikke misforstå, jeg stortrives her og liker godt å bli kost med. Jeg får god mat og lov til det meste, men ikke spise av maten til mennesket mitt. Jeg skjønner ikke helt hvorfor, så jeg prøver meg gang på gang, og da hender det at det ender med en vannsprut i fjeset. 
Da tenker jeg at det kunne vært verre.
Her ute på Sølyst er det mange katter, men jeg ser dem bare fra vinduet, bortsett fra Flekken, da. Hab er den halvville utekatten til mennesket mitt. Dvs han adopterte henne da han var liten og forlatt, men vi lar henne tro at vi er hennes og ikke omvendt. Det gjør visst menneskene litt gladere, det.
Dette er begynnelsen på skriblerier fra Banderas. Følg med – det kommer mer senere.
Etter to ekteskap trodde jeg lenge at jeg nå var sjefen i huset, men etter Banderas flyttet inn er jeg ikke sikker lenger. Jeg tror bestemt at jeg er hans menneske og ikke han min katt. Flekken, den halvville utekatten min, adopterte meg for lenge siden og viser tydelig at jeg er mennesket hans. Kolbein Falkeids kattedikt gir en god beskrivelse av kattens vesen:
Å se en katt gå i gresset
er en sang med svingninger for
fine
til å bli oppfattet av det men-
neskelige øre.
Så stille er katten. Så likegyl-
dig
med hva vi tenker og tror om
den…
Ja, nå har han vært i hus siden slutten av august. Og det er helt herlig å ha en katt i huset igjen. Skjønt jeg hadde glemt at en kattunge er som en liten unge. Noen ganger føles det som om jeg bør bytte navn på ham fra Banderas til Banditt. Han farer gjennom huset som en liten virvelvind, fram og tilbake, opp og ned. 
For ikke å snakke om når ytterdøra åpnes. Da er han som et lyn. Ingenting er mer spennende enn å komme seg ut.
Han hjelper til med det meste. PC’en er populær; han tar seg gjerne en tur på tastaturet mens jeg skriver. Monitoren er god og varm og derfor en utmerket soveplass selv om han sklir av . Ellers så er han både lærenem og pratsom. Han sier fra når han skal på do og når han er ferdig. Hvis han ikke vet hvor jeg er, "roper" han på meg til jeg svarer. Han lyder noen enkle kommandoer også. Akkurat nå er han fornærmet fordi jeg prøvde å trene på utstillingsgrep.
Det ligger bilder av Banderas her: http://picasaweb.google.com/UEvang